Canon 18-200mm f3.5-5.6 gjennomgang

Prøv Instrumentet Vårt For Å Eliminere Problemer

Canon 18-200mm f3.5-5.6 gjennomgang

Canon 18-200mm f3.5-5.6 anmeldelse:

Jeg møtte en som hadde reist til New York fra Canada på ferie.

Mens han hang med vennene sine og besøkte flere butikker for å kjøpe gaver til familien hans, leide han meg til å ta flotte bilder av forskjellige gater.

Denne gangen måtte jeg klikke på Fifth Avenue, den dyreste gaten i New York.

For å gjøre dette bestemte jeg meg for å bruke Canon Eos Rebel-kameraet og det beste Canon 18-200mm f3.5-objektivet.

Spesifikasjoner:

  • EF-S-Mount Lens/APS-C-format
  • 8–320 mm (tilsvarende 35 mm)
  • Blenderåpning: f/3,5 til f/36
  • To asfæriske elementer, to UD-elementer
  • Super Spectra belegg
  • Mikromotor AF-system
  • Optisk bildestabilisator
  • Avrundet membran med 6 blader

Funksjoner:

Design:

Byggekvaliteten på 18-200 mm ser ut til å være omtrent gjennomsnittlig for Canons mellomtonezoomer (sammenlignbar med den velkjente 70-300 mm F4-5.6 IS USM), og den er litt større og tyngre enn det tilsvarende objektivet fra Nikon.

Festet er av aluminium, mens tønnen og ekspansjonsmekanismene er av høykvalitets plast.

Den ekspansive zoomringen tar opp det meste av tønnen, mens fronten har en smal manuell fokusring.

Bryteren som låser zoomen er plassert nederst til høyre på tønnen, diagonalt overfor de to trimbryterne som regulerer autofokus og bildestabilisering øverst til venstre.

Linser med betydelige frontelementer vokser til rundt 200 millimeter i lengde når de slenges over skulderen.

Objektivet kan bare holdes på den korteste brennvidden, som med de fleste slike enheter (kanskje mer relevant, den korteste fysiske avstanden).

Det er relativt lav vekt, objektivet har en god følelse av ubalanse når det monteres på kropper i midten av området, som EOS 50D, og ​​det passer godt på lettere kropper, som EOS 450D.

Når det er nødvendig kan jeg bruke pekefingeren til å snurre den lille ringen som styrer manuell fokus, og mannskapet som holder zoomen er naturlig nok innen rekkevidde.

Zoomlåsbryteren er på et merkelig sted, men dens utmerkede funksjon er mer enn kompensert for av den praktiske plasseringen av fokus- og IS-modustastene, som begge nås raskt og med en rask bevegelse av venstre tommel.

Vi så noen problemer med innebygd blokkert blits selv om objektivet var enormt (for en vanlig zoom).

Det skyldtes først og fremst den forhøyede posisjonen til blitsenheten på nyere og nåværende Canon-kameraer.

Når du fotograferer i vidvinkler og nære fokusavstander på mindre enn én meter, kan det ses en liten mengde skyggelegging nederst i rammen, men dette vil sannsynligvis ikke være et problem i praktisk bruk av kameraet.

Autofokus:

Mikromotormekanismen som driver autofokus er mer støyende og røffere i følelsen enn ringtype-ultralydfokuseringsmotorene sett i mange andre mellomtonezoomer.

Fokusringen roterer imidlertid under autofokus, og manuell fokus er kun tilgjengelig via AF/M-bryteren.

Det er litt skuffende for et objektiv på dette nivået, men det hjelper å holde størrelse, vekt og pris nede.

Selv om sakte zoomer med maksimal blenderåpning vanligvis søker i svakt lys, er autofokusen rask og munter ved vanlig bruk (testet først og fremst med EOS 50D-kroppen).

Funksjonene for fokussporing er tilstrekkelige, men ikke eksepsjonelle, og de er utilstrekkelige til å konkurrere med et skarpt, internt fokuserende USM-objektiv.

Som vanlig er det viktig å huske på at fokusnøyaktighet og hastighet avhenger av ulike faktorer, inkludert kamerahuset som brukes, kontrasten til motivet og lysforholdene.

Fokus:

I min makrotesting er interne fokuszoomer vanligvis noe undermål, og 18-200 mm gjør ingen vesentlige forbedringer.

Det største sjokket er at prøven vår fokuserer betydelig nærmere enn Canons spesifikasjoner, med en maksimal forstørrelse på 0,31x og et mest umiddelbar fokus på 34,5 cm.

Bildekvalitet:

Hundrevis av bilder av motiver tatt med linsen og grundig analysert brukes til å støtte studiotestingen vår.

Det gjør det mulig for meg å bekrefte observasjonene mine fra studioet og finne eventuelle tilleggsproblemer som ikke ble plukket opp av testene.

Forvrengning:

Det var umulig å ignorere den rekordstore tønneforvrengningen som 18-200 mm IS viser ved 18 mm; hvis jeg rutinemessig fotograferer vidvinkel, vil jeg ofte støte på effektene.

Rette linjer kommer ofte opp sterkt bøyd i fotografering når de skal avbildes som rette (muligens mest bemerkelsesverdig i arkitektur og landskap med tilsynelatende horisonter), og gir slike bilder et foruroligende merkelig utseende.

Selvfølgelig kan programvaren fikse dette, spesielt hvis jeg er villig til å fotografere i RAW og bruke Canons gratis Digital Photo Pro-program (DPP), som gjør prosedyren relativt enkel.

Men å håndtere forvrengningen vil være mer utfordrende når du bruker mindre avanserte verktøy, som Photoshops linsekorreksjonsfilter fra Adobe.

Ettersom disse allerede mindre enn perfekt skarpe delene strekkes ytterligere for å søke geometrisk perfeksjon, vil denne programvarekorrigeringen også resultere i ekstra uskarphet i hjørnene.

Kromatisk asymmetri:

Vi ville bli overrasket om noen zoom med en 18 mm bred ende ikke viste alvorlig sideveis kromatisk aberrasjon, så det er ikke uventet at Canons 18-200 mm IS ikke har vært i stand til å gjøre noen mirakler.

Brukere som forventer en betydelig forbedring i forhold til enten EF-S 18-55 mm F3.5-5.6 IS eller EF-S 17-85 mm F4-5.6 IS USM på dette området vil bli skuffet (selv om de grønne/magenta-kantene som genereres av 17 -85 mm i vidvinkel er kanskje mer lite attraktivt).

Ved vidvinkel oppdager jeg fremtredende røde/cyan-kanter.

Ved telefoto-enden er blå/gule frynser normen, og den er like utbredt som de forbløffende resultatene fra studiotestingen vår antyder.

I lys av situasjonen regner jeg med at mange seere vil legge merke til dette på en A4/12' x 8' utskrift.

Jeg kan raskt redusere lateral CA og få bilder uten synlige frynser ved å ta bilder i RAW-format og redigere dem ved hjelp av DPP.

Selv om Nikons CA-korreksjon i kameraet (som debuterte på D300 og D3 og nå også er tilgjengelig på D700 og D90) er mer sofistikert, er denne løsningen fortsatt effektiv for eiere av mange (om ikke alle) av selskapets tidligere kamera. modeller.

Hvis jeg planlegger å lage store utskrifter, tilbyr denne prosedyren mye renere fil selv om den ikke kan fikse noen underliggende mykhet i bildet.

Flare:

18-200 mm gjør det bra på ett område.

Imidlertid: det krever mye press på linsen for å forårsake fakkelproblemer, selv når du fotograferer i sterkt sollys (en hyggelig sjeldenhet i Storbritannia i oktober).

Store lyse flareflekker er synlige, men den diagonale stripen på tvers av rammen som man kan forutse fra en 16-elements design er nesten fraværende når solen er i rammens hjørne i vidvinkel når linsen er skrudd ned.

Det identiske bildet virker litt mer enkelt når det tas med mer vanlige blenderåpninger (F5.6–8).

Bokeh (uskarphet i bakgrunnen):

Når du prøver å skille et motiv fra bakteppet, vanligvis når du bruker lang brennvidde og stor blenderåpning, er muligheten til å tilby jevnt uskarpe ufokuserte områder en virkelig ønskelig, men likevel utfordrende å vurdere egenskapene til et objektivs ytelse.

Med dette objektivet kan jeg generere en ganske merkbar bakgrunnsuskarphet, spesielt ved 200 mm F5.6.

Mesteparten av tiden er bokeh også rimelig tiltalende, med relativt nære ufokuserte bakgrunner på makroavstander som er attraktivt jevnet og med lite eller ingen harde kanter, ofte observert med lyse høydepunkter i fjerne scener.

Totalt sett er dette en tommel opp; det er en av de bedre forbrukerzoomene.

Optisk stabiliserte bilder:

18-200 mm-objektivet er utstyrt med Canons nyeste småbildestabiliseringsteknologi, som selskapet hevder muliggjør håndholding ved lukkerhastigheter fire stopp langsommere enn gjennomsnittet før uskarphet fra kamerarystelser er synlig.

Bortsett fra søkerbildet er stabilisatoren tilnærmet lydløs og vibrasjonsfri.

For å måle hvor sunne speilrefleksobjektivers stabiliseringssystemer yter i faktisk drift, satte jeg 18-200 mm gjennom vår bildestabiliseringstest i studio.

Med EOS 50D som testkamera, brukte jeg vidvinkel- og teleinnstillingene sammen med en mellomliggende brennvidde (50 mm).

Uten bildestabilisering forventer jeg vanligvis at denne kombinasjonen vil gi gode resultater med lukkerhastigheter på 1/50 sek ved vidvinkel og 1/400 sek ved tele.

For disse testene var fagseparasjonen omtrent 2,5 meter.

Helhetsvurdering:

Canon-fans har ventet på EF-S 18-200 mm F3.5-5.6 IS 'alt-i-ett'-objektivet for reise og 'walkaround'-bruk.

Gitt 11x zoomområdets optiske avveininger, presterer den som jeg forventer av en så ambisiøs design.

Vidvinkelytelse lider av fatforvrengning, kromatisk aberrasjon og mykhet ved store blenderåpninger.

Lengre brennvidder er skarpe, selv om nåleputeforvrengning og kromatisk aberrasjon ved 200 mm gjør bildet matt.

Canon fortjener honnør for å gi gratis programvare som kan korrigere spesifikke objektivavvik i RAW-konvertering.

Etter å ha tatt opp de optiske ulempene, er det viktig å merke seg fordelene.

Det fleksible zoomområdet kan håndtere de fleste fotografiske forhold.

Objektivets utmerkede bildestabilisering gjør at jeg kan holde den på optimal blenderåpning lenger i dårlig lys.

Den muliggjør også håndholdt lys og nattfotografering (så lenge motivene ikke beveger seg).

Moderne DSLR-er har høye ISO-egenskaper.

Objektivet yter også godt i områder som er vanskelig å måle, som blussmotstand og ufokuserte bilder.

Selv om bildekvaliteten ikke er enestående på nært hold, er makrodekning utmerket.

Hvorvidt 18-200 mm er en passende erstatning for objektivkombinasjonen EF-S 18-55 mm F3.5-5.6 IS og EF-S 55-250 mm F4-5.6 IS-settobjektiv, vil sannsynligvis bli spurt av Canon-eiere.

Den primære fordelen med superzoom er at den eliminerer behovet for å bytte linser; den er også litt bedre konstruert og har et ikke-roterende frontelement, noe som er nyttig for de som bruker filtre.

Designet med to linser gir imidlertid et større synsfelt.

Selv om jeg ikke offisielt har testet 55-250 mm, forventer jeg ingen tap i optisk kvalitet; den totale vekten er også veldig lik. Totalt sett er ikke løsningen alltid åpenbar.